Når de blinde ser
Joh 6,38-40
På en leir for blinde og svaksynte et sted i Stockholms skjærgård ble jeg forbauset over mange ting. Hvordan klarer disse menneskene seg så fint både ute i terrenget og inne i husene? De beveger seg jo nesten som om de var seende. Jeg la merke til en ung pike som vendte ansiktet opp til sin storvokste kjæreste og smilte til ham. Hun «så» ham. Det er helt sikkert. Jeg forbauset meg også over språket deres som inneholdt mange ord for å se og betrakte.
Forklaringen er i grunnen ganske enkel. Det «å se» har ikke bare å gjøre med de fysiske øynene. Vi kan jo se i fantasien. Vi kan til og med se en sammenheng. «Nå ser jeg tydelig hvordan dette må gjøres,» sier vi til våre venner eller kolleger. Her gjelder det å lese Bibelen og særlig tekstene om Jesus, ikke bare for å studere ordene, men for å se hendelsene og menneskene, særlig Jesus Kristus selv.
Jesus talte om dette. Og han snakket da ikke bare til de som sto omkring ham og kunne se ham med sine fysiske øyne. Han snakket til deg og meg. «Dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»
Det er viktig å høre om ham. Det er også viktig å skaffe seg kunnskap om ham. Og det er viktig å komme til klarhet over hva man skal mene om ham. Men alt sammen har sin forutsetning i det å se ham. For dette er Jesu Fars vilje.
En av de mest gripende opplevelsene i hele mitt liv var da jeg samlet disse blinde og sterkt svaksynte omkring nattverdbordet i leirens kapell. Der sto de tett, tett sammen. En skulle tro at de ville vende hodene til hver sin kant, men alle snudde seg uten unntak mot et punkt foran og over alteret. For der så de Jesus. Og «den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv».